Rapporten er et delprosjekt knyttet til Prosjekt «Barns levekår - betydningen av familiens inntekt for barns hverdag». Dette prosjektet er et samarbeids­prosjekt mellom Norske Kvinners Sanitetsforening og NOVA. Prosjektet er en longitudinell studie bestående av både kvantitative og kvalitative data. Den foreliggende rapporten baserer seg på de kvalitative dataene.

Vinteren 2004 ble det gjort intervjuer med barn og foreldre i 26 familier. Barna var i alderen 11-13 år. Det var seksten etnisk norske familier og ti familier med innvandrerbakgrunn. Familiene var bosatt i seks fylker i Sør-Norge. Utvalget var trukket fra det opprinnelige kvantitative utvalget av familier som hadde en inntekt på under 60 prosent av medianinntekten (EUs offisielle fattigdomsgrense). I tillegg hadde de oppgitt at de hadde vansker med å få pengene til å strekke til. Barn og foreldre ble intervjuet hver for seg, og intervjuene foregikk hjemme hos familiene.

Skjermer barna
Tema for denne rapporten er knyttet til ett spesifikt funn fra den første kvantitative studien «Barns levekår. Hva betyr familiens inntekt» (Sandbæk 2004). Det viste seg at foreldrene rapporterte en vanskeligere situasjon enn det barna gjorde. En forklaring på dette kan være at foreldrene til en viss grad lykkes i å skjerme sine barn fra konsekvensene av en knapp økonomi. Det er dette som søkes utforsket i denne studien, der alle foreldre har svart på spørsmål om hvilke konsekvenser økonomien har for barna i familien og hvordan foreldrene handler i forhold til dette.

Materielt-handlingsorienterte strategier
Studien viser at foreldrene har som mål at barna skal ha en normal barndom. Den moderne barndommen består av å ha tilgang til både aktiviteter og forbruksgjenstander. Stadig større deler av dagen er organisert med kostnader til medlemskontingenter, transport, utstyr og turer. Men også den uorganiserte fritiden har kostnader. Trender i leker, nye elektroniske spill, moteriktige klær, svømmehall og kino er eksempler på ting som barn flest har tilgang til, og som er viktig å følge med på dersom en ikke skal risikere å bli satt utenfor i barneflokken. For å få til dette tar foreldrene utgangpunkt i en rekke strategier som jeg definerer som materielt-handlings­orienterte strategier. Gjennom disse strategiene legger foreldrene vekt på likhet mellom egne barn og barn flest. Foreldrene gjør praktiske disposi­sjoner i egen økonomi for å frigjøre penger og ressurser til beste for barna, og der dette kommer til kort, søker de tilgang fra andre kilder. Vi kan snakke om et handlingshierarki der foreldrene starter med seg selv og avstår fra vesentlige ting i sitt voksenliv. Dette handler om alt fra kleskjøp, uteliv og sosiale samvær til lege- og tannlegebesøk. Med svak økonomi er det klare begrensninger for hva foreldrene kan bekoste av barnas ønsker, og de gjør derfor klare prioriteringer av barnas behov, i tillegg til at arv av klær og utstyr, utsalg og bruktkjøp er systematisk tatt i bruk for å skaffe barn det de trenger. Der foreldrene møter grenser innen egen økonomi, må mange hente inn ressurser utenfra. De fleste familiene har et nettverk som stiller opp, både med penger og ting. Dette gjelder særlig besteforeldre for de norske familiene, mens det blant minoritetene synes å være foreldrenes søsken og venner som bidrar mest. Ikke alle har den muligheten, og noen familier kommer i en vanskelig situasjon ved at de opplever seg tvunget til å benytte seg av avbetaling og kredittordninger. Ofte gjelder dette ekstraordinære utgifter knyttet til skoleaktiviteter, og over tid fører dette til generering av gjeld og ytterligere vansker. De familiene som har svakest økonomi, søker også økonomisk støtte fra sosialtjeneste og barnevern, med usikkert utbytte. Noen barn deltar dessuten i gratis tiltak og aktiviteter som er organisert av det offentlige hjelpeapparatet.

Pedagogisk-verdiorienterte strategier
Dematerielt-handlingsorienterte strategiene legger opp til likhet, men foreldre med svak økonomi kan ikke dekke alle barnas behov. Med dette som utgangspunkt benytternoen foreldre i tillegg strategier som tar konsekvenser av at det er forskjeller, og gir barna redskaper til å leve med og mestre ulikheten. Disse strategiene har jeg kalt pedagogisk-verdiorienterte strategier. Her må barna selv være med å bidra økonomisk, og på den måten lære at ting koster, og de må prioritere med knappe midler. Foreldrene satser på å finne alternative aktiviteter uten, eller med lave kostnader, og i visse tilfeller omdefinerer de verdier mot det ikke-materielle. De aller fleste foreldrene er også åpne mot barna om familiens økonomiske situasjon, fordi det blir viktig å gi barna begrunnelser. Samtidig må denne åpenheten balan­seres så ikke de skaper belastende bekymring hos barna. Noen få foreldre søker å skjule situasjonen med vekslende resultat.

Materialet antyder en etnisk forskjell. Kombinasjonen av å være i den økonomisk svakeste gruppa, slik mange av familiene med innvandrer­bakgrunn er, og en materiell orientering gjør skjermingsoppgaven vanskelig for foreldrene. De kommer hele tiden til kort, og flere av intervjuene er preget av betydelig motløshet. Der de pedagogisk-verdiorienterte strategiene er tydelig, ser vi en større optimisme, med bruk av mestringsstrategier både av problemløsende og kognitiv art. Samtidig opptrer foreldre som positivt mestrende modeller for barna. Dette demper presset på barna både nå og videre mot voksen alder.

Tiltak
Avslutningsvis antydes det et sett tiltak som er av betydning for å avhjelpe situasjonen. Fattigdom dreier seg først og fremst om å ha for lite penger, og derfor må barnefamilier sikres en inntekt som det går an å leve av, enten det er lønnsinntekt eller trygder og offentlige overføringer. Flere foreldre var opptatt av fordelen ved de universelle ordningene, fordi de ikke virket stigmatiserende samtidig som de ga det lille overskuddet som var nødvendig for å sikre barnas behov. De var dessuten opptatt av kostnader til fritidsaktiviteter, samtidig som flere benyttet kulturlivet som aktivitetsarena. Dette viser behovet for at kultur- og organisasjonsliv må ta ansvar for å nå fram til utsatte grupper, og disse sektorene må sikres økonomi til å ivareta en funksjon som forebyggende og inkluderende arena for alle barn og unge.