En nylig avsluttet NOVA-undersøkelse gjennomført av Grue og Rua i 2010, viser at det er stor variasjon med hensyn til hvilke tjenester den enkelte kommune gir til barn med nedsatt funksjonsevne og unge voksne med nedsatt funksjonsevne. Dette gjelder både hvordan tjenesten organiseres, og hvordan brukerne får kontakt med tjenesteapparatet.
Anders Næss og Lars Grues følger i en ny rapport opp med en videre drøfting av disse problemstillingene. Forskerne tar for seg ulike sider knyttet til overgangen fra politikk til praksis på habiliteringsfeltet. De belyser, basert på tre brukergruppers erfaringer, hvorvidt tilbudet av habilitering- og rehabiliteringstjenester er tilpasset brukernes behov.
Forskerne finner flere systemmessige flaskehalser, som de mener er til hinder for et likeverdig tilbud av habiliteringstjenester, og som bør få oppmerksomhet på bakgrunn av den nye helse- og omsorgstjenesteloven med ikrafttredelse 1. januar 2012.
{F
 Anders Næss Foto: NOVA |
 Lars Grue Foto: NOVA |
Last ned og les rapporten
De sentrale forskningsspørsmålene
Sentrale spørsmål i denne aktuelle undersøkelsen er hvordan den første kontakten ble opprettet med tjenesteapparatet – hvilken informasjon man hadde forut for kontakten og hvordan man skulle gå frem for å opprette kontakt? I tillegg dreier rapporten seg om hvordan ønsker om tjenestetiltak har blitt fulgt opp i kommunenes tjenestetilbud, og om forhold knyttet til utarbeidelse og bruk av individuell plan og ansvarsgrupper.
Rapportens hovedfunn:
Individuell plan må brukes mer
Forskernes empiriske analyser viser at individbaserte koordineringstiltak som er ment å olje tjenesteapparatets funksjon og samhandling overfor den enkelte bruker, kan gjøre hverdagen enklere og mer strukturert for mange. Samtidig er det slik at 10 år etter innføringen av individuell plan, og mer enn 20 år etter at ansvarsgrupper ble introdusert, finnes det ikke en enhetlig praksis rundt disse tiltakene.
”Dette punktet er viktig ettersom det var relativt få av undersøkelsens deltakere med sammensatte tjenestebehov som hadde fått utarbeidet en individuell plan, og erfaringene de hadde med bruk av ansvarsgrupper med koordinator var sprikende”, forteller Anders Næss.
Mangelfull informasjon om tjenestene?
Deltakerne i denne undersøkelsen hadde også ulike erfaringer med hvordan de var blitt henvist til, og/eller informert om tjenestetilbudet før kontakten ble opprettet.
Bare et fåtall av deltakerne i undersøkelsen visste noe om habiliteringstjenesten før kontakten ble opprettet. I tillegg synes det å være en tendens til at mange barn blir fanget opp av systemet på et relativt sent stadium.
Problematiske overganger fra tjenester for barn til tjenester for voksne
Videre reflekterer både svarene til unge funksjonshemmede og foreldre til barn med funksjonsnedsettelser, at fraværet av faste kontaktpunkt for informasjon om rettigheter og tilbud kan være problematisk. Blant unge funksjonshemmede var dette særlig knyttet til risikoen for brudd med tjenesteytere i forbindelse med overgangen fra barnehabiliteringen til voksenhabiliteringen.
Summen av deltakernes erfaringer kan tyde på et misforhold mellom de politiske intensjonene på nasjonalt nivå og den praktiske gjennomføringen av disse på kommunalt nivå. Men forfatterne understreker at de ikke kan konkludere med at kommunene gjør en for dårlig jobb og at det alene er ”deres skyld” at arbeidet på dette området synes å ha kommet kort i enkelte kommuner.
Utviklingen av tjenestene og forståelser av funksjonsnedsettelser
Det politisk-historiske bakteppet for rapportens tema er basert på en gjennomgang av stortingsmeldinger, NOUer og handlingsplaner som retter seg mot funksjonshemmede. Et hovedpoeng i gjennomgangen er at politisk-ideologiske endringer relatert til ansvarsfordeling og habiliteringstjenestens organisering, må sees i sammenheng med utviklingstrekk i måten man forstår funksjonsnedsettelser på.
Samtidig påpekes det at habiliteringsfeltet i dag synes å stå overfor vedvarende samhandlings- og koordineringsutfordringer. I gjennomgangen knyttes enkelte av disse utfordringene til innføringen av normalitetstenkningen på 1970-tallet, som hadde hatt sine forløpere i andre land.
Prinsipp om tjenestenormalisering impliserte et underliggende mål om å unngå at særskilte ordninger eksisterte utenfor de vanlige ordningene, slik at funksjonshemmede ikke ble behandlet som en gruppe med særskilte behov. Selv om denne endringen var ment å ha en ikke-diskriminerende dimensjon, representerte den en ny barriere ettersom ansvaret for å ivareta ”særskilte behov” ble spredt mellom ulike serviceorganer.
Som en erkjennelse av at forholdet mellom politikk og praksis har vært problematisk over lengre tid på habiliteringsfeltet ble koordineringspunktet koordinerende enhet, og koordineringsverktøyet individuell plan nedfelt i to respektive forskrifter like etter årtusenskiftet. I tillegg er ansvarsgrupper et viktig tiltak for mange, selv om dette ikke er forskriftsnedfelt.
Tiltakene en indikasjon på at den velintenderte normaliseringsideologien har ført til et uoversiktlig og komplisert system som det er vanskelig å endre, og ikke minst få til å fungere som ønsket. Dette reflekteres også i svarene til deltakerne i Næss og Grues undersøkelse.
Prosjektet er finansiert av Helsedirektoratet.
Last ned, les eller bestill rapporten:
NOVA Rapport 4/12
Habilitering som koordinerende tiltak
Erfaringer fra tre brukergrupper
Anders Næss & Lars Grue
Les mer om NOVAs forskning innenfor temaet funksjonshemming
Les om Lars Grue sin forskning
Les om Anders Næss sin forskning
Et utvalg av de siste publikasjoner fra NOVA innenfor det aktuelle temaområdet
Følg oss på Twitter
Følg oss på Facebook
RSS
Tips en venn