I notatets del I presenterer og diskuterer vi foreliggende studier som har relevans for temaet barn i lavinntektsfamilier og bolig. Vi tar utgangspunkt i et perspektiv der barns livsutfoldelse og livssjanser både knyttes til aspekter ved den konkrete boligen og kvaliteter ved nærmiljøet. Denne delen av notatet har to hovedtemaer. I kapitlene 2-4 fokuserer vi primært på foreliggende norsk forskning. Kapitlene belyser følgende spørsmål: Hvor mange befinner seg i lavinntektsgruppen i Norge, og hvilke grupper har særlig høy risiko for lavinntekt (kapittel 2)? Hvilken sammenheng er det mellom lav inntekt og boforhold (kapitel 3)? Og hvordan opplever barn selv det å ha dårlige boforhold (kapittel 4)? I kapittel 5 gir vi en oversikt over den internasjonale forskningen med relevans for dette feltet. Fokus rettes mot hvilken betydning ulike aspekter ved boforholdene har for barns livssjanser, samt mot de mekanismer som er framsatt som forklaringer på disse sammenhengene. I siste kapittel (kapittel 6) oppsummerer vi resultatene fra den internasjonale forskningen og diskuterer hvorvidt de har relevans for norske forhold. Avslutningsvis peker vi på udekkede forskningsbehov; dvs. hva slags forskning som trengs for å kunne trekke sikrere konklusjoner om effektene av å vokse opp i dårlige boliger og utsatte boområder.

Notatets del II er en empirisk undersøkelse om boforholdene blant barn i familier med lav inntekt. Fokuset rettes spesielt mot familier med vedvarende lav inntekt og vedvarende dårlige boforhold. Analysene er basert på data fra undersøkelsen Barns levekår som NOVA gjennomførte i perioden 2000–2009. Spørsmålene som utforskes er for det første hva som kjennetegner familier som har vedvarende dårlige boforhold, og for det andre hva slags boligproblemer som er særlig framtredende blant disse familiene.

I tråd med tidligere forskning viser analysene fattigdommens etniske karakter i Norge. Blant de som er vedvarende fattige, er det relativt sett flere med utenlandsfødte foreldre, uavhengig av om barnet er født i Norge eller ikke.

Datamaterialet inneholder et fåtall variabler som kan knyttes direkte til barns boforhold, så som det å ha eget rom og mulighet til å ha venner på besøk. En enkel test indikerer at det er en sterkere sammenheng mellom trangboddhet og det å ha eget rom enn mellom fattigdom og det å ha eget rom. Familier som over lang til har hatt lav boligkvalitet, skiller seg fra andre familier ved at de oftere leier boligen, mottar sosialstønad, er enslige forsørgere, har innvandrerbakgrunn og bor trangt. Trangboddheten påvirker barna i form av lavere sannsynlighet for å ha eget rom, og større sannsynlighet for ikke å ha venner på besøk.

Familier som leier boligen over lengre tid, har økt sannsynlighet for å være sosialhjelpsmottakere, vedvarende fattige, ha lav boligkvalitet, innvandrerbakgrunn og oppleve trangboddhet. For barna innebærer leid bolig lavere sannsynlighet for å ha eget rom. Men det betyr ikke at de ikke har venner på besøk. For akkurat på dette punktet er det ingen forskjell mellom disse barna og barn i familier som ikke leier bolig over lengre tid.

Vedvarende fattigdom, trangboddhet og boligleie påvirker barnas levekår. Både vedvarende lav boligkvalitet og langvarig boligleie øker sannsynligheten for at barn ikke har eget rom og ikke tar med venner hjem. Slike forhold kan ha tilleggseffekter, som å mangle venner og at barnet føler seg utenfor eller til og med som avvikende.

I et boligpolitisk perspektiv er innlåsingseffekter på boligmarkedet et problem. Tilbøyeligheten til å flytte mellom leide boliger er betydelig høyere blant de vedvarende fattige familiene sammenlignet med de øvrige familiene. De vedvarende fattige familiene har også lavere tilbøyelighet til å flytte fra leid bolig til en eid bolig, dvs. til å ta et skritt oppover på boligkarrierestigen. I stedet for å være et steg på veien mot en eid bolig blir den leide boligen med andre ord en permanent bolig. Til tross for et godt arbeidsmarked er det familier som er vedvarende arbeidspassive og som i kortere eller lengre perioder lever på sosialhjelp. For disse familiene er det som politisk sett er definert som en midlertid bolig, mer eller mindre permanent. Analysene viser nettopp at mange flytter mellom leide boliger og – kanskje viktigere – at forskjellen er liten mellom kommunale leieboliger og private leieboliger.