I henhold til FNs barnekonvensjon har barn og ungdom rett til å ha innflytelse i og ha medbestemmelsesrett over sine liv, noe som gjerne kalles deltakelse. Notatet er en litteraturgjennomgang av foreliggende forskning om barn og unges eget syn på slik deltakelse på tre områder: skolen, lokalpolitikken og sivilsamfunnet. Gjennomgangen består av nordiske og engelskspråklige studier, og det er ikke satt noen begrensning i tidsrom. Det er likevel lagt mest vekt på norske studier og forskning av nyere dato.

Skolen er det av områdene som er best dekket i eksisterende forskning. For deltakelse i skolen går det et tydelig skille mellom kollektiv og individuell innflytelse. Gjennomgående har unge stor tro på at en instans som elevrådet spiller en viktig rolle i skolehverdagen, og at det kan få gjennomslag for forslag det måtte komme med. De aller fleste mener også at skolene er flinke til å tilrettelegge for at elevrådet skal få utføre sin oppgave. Samtidig er det langt færre som føler at de selv har individuell innflytelse i skolen, og ungdommene blir i liten grad involvert i prosesser som dekker innholdet og formen i undervisningen. Det er også tydelig diskrepans mellom elevenes ønske om innflytelse og deres følelse av å ha det.

Det meste av forskningen som foreligger når det gjelder unges syn på lokalpolitisk innflytelse, dreier seg om ulike former for ungdomsråd. Hovedinntrykket er at unge i noen grad er enige i det flere forskere har påstått: nemlig at ungdomsrådene delvis fungerer som et ungdomspolitisk alibi. Mange påpeker at selv om de formelt sett blir hørt, er de usikre på hvorvidt dette resulterer i endringer. Samtidig viser studier også at kjennskapen til disse rådene i mange tilfeller er mangelfull, både når det gjelder arbeidsform og mulighetene disse gir til innflytelse. Medlemmene av ungdomsrådene trekker fram mer aksjonsrettede tiltak som virkningsfullt. Sist finnes det noe forskning om ungdom og stemmerett. Flertallet av studiene viser at unge mener 18 år er en riktig alder for å få stemmerett, samtidig som det er en tydelig tendens til at yngre ungdommer oftere vil ha lavere aldersgrense.

Det finnes svært lite forskning om unges eget syn på deltakelse i det siste hovedområdet for notatet, sivilsamfunnet. Det som foreligger viser at det er stor diskrepans mellom ulike organisasjonstyper: idrettslag er organisasjonen med lavest grad av medbestemmelse og politiske organisasjoner befinner seg i motsatt ende. Samtidig har studier også funnet at ungdommene ikke nødvendigvis ønsker å bestemme og ha ansvar i sine fritidsorganisasjoner, men at de heller vil være med uten noen forpliktelser.

Et fellestrekk ved de tre studerte samfunnsområdene er at tiltroen til kollektivets innflytelse er sterkere enn troen på at en selv har muligheten til å påvirke. Det at ungdommene har tiltro til slike arenaer er positivt, og viser at utbyggingen av disse mulighetene er viktig for at de unge skal føle at de har innflytelse over sin hverdag. Samtidig bør det også tas alvorlig at tiltroen til individuell innflytelse er så svak som den er.

Et annet fellestrekk er et utpreget misforhold mellom ønsker for innflytelse og de reelle mulighetene ungdommene føler at de har, og dette gjelder særlig i forbindelse med individuelle medvirkningsmuligheter. De aller fleste studiene viser at unge i utstrakt grad ønsker å medvirke på de fleste områder, men samtidig føler de i liten grad at de får gjøre dette. Samtidig bekrefter også flere studier at de aller fleste unge ikke har gjort forsøk på å oppnå innflytelse i sin hverdag. Et vesentlig poeng er hvem sitt ansvar det er at unge bruker sin mulighet til innflytelse. Skal det være nødvendig at de selv krever denne retten, eller er det voksensamfunnet som er ansvarlig for å tilrettelegge og trekke de unge med i slike beslutninger?

Et siste punkt som er framtredende i den foreliggende forskningen, er manglende fokus på svake gruppers muligheter for deltakelse og innflytelse i sin hverdag. Dette kan gjelde for eksempel unge med nedsatt funksjonsevne, unge med innvandrerbakgrunn eller unge som er under barnevernets omsorg. Noe av forklaringen ligger nok i den norske og nordiske forskningstradisjonen, som i utpreget grad bruker begrepet deltakelse synonymt med det å ha innflytelse. For mange svake grupper kan kanskje deltakelse heller dreie seg om den faktiske muligheten til det å få være med på ulike arenaer.