Til barnas eller statens beste?

Dette kommer fram i en ny studie fra forskningsinstituttet NOVA. Hensynet til «barnets beste» skal være veiledende for myndighetenes juridiske behandling av søknader vedrørende enslige, mindreårige asylsøkere. Dette gjelder både søknader om opphold og søknader om familiegjenforening. «Prinsippet om barnets beste brukes først og fremst for å legitimere en restriktiv asyl- og familiegjenforeningspraksis og fremmer ikke det enkelte barnets interesser og rettssikkerhet slik det var ment,» hevder Engebrigtsen.

I søknadsbehandlingen av familiegjenforeningssaker blir søkeren (foreldre eller slektninger i utlandet) og ikke barnet gjort til hovedperson, og de fleste personlige opplysninger om barnet blir nøytralisert. Den juridiske nøytraliseringen blir forsterket ved at barnet aldri blir hørt eller sett i framstillingen av saken. Når barnet selv ikke får presentere sin sak in persona, hva skjer da med barnets rettssikkerhet? spør Engebrigtsen. Gjennomgangen av saker i UDI viser at dagens juridisk praksis kan bidra til å undergrave rettssikkerheten. Når prosedyrene og prinsippene ikke etterprøves, eller når rettspraksisen er så komplisert og/eller utsatt for politiske omskiftninger at den er utilgjengelig for etterprøving, blir det nærliggende å spørre om staten setter sine egne interesser for grensekontroll over barnemigrantenes konvensjonsgaranterte interesser.

Savn etter foreldre og familie er det største problemet for enslige, mindreårige asylsøkere i Norge, og derfor er behandling av søknader fra foreldre, søsken osv. om opphold i Norge de viktigste sakene sett fra barnas side. Det er grunn til å understreke at de aller fleste barneflyktningene faktisk har familie i hjemlandet som de prøver å opprettholde kontakten med.

Les mer om rapporten her

Om studien
Undersøkelsen omhandler enslige, mindreårige asylsøkere i Norge med vekt på deres familiebånd og bakgrunn og hvordan det offentlige tilrettelegger for at disse barna skal kunne opprettholde denne tilknytningen og knytte nye bånd i Norge. Nederland er brukt som komparativt eksempel. Studien er basert på intervju med personer ansatt på forskjellige nivå og områder i offentlig og privat virksomhet i Norge og Nederland knyttet til migrasjon generelt eller barnemigrasjon spesielt. Forfatteren har også deltatt på asylintervjuer og gjennomgått søknader om familiegjenforening hos UDI.