Filippinske au pairar

Filippinske au pairers rettigheter

Debattinnlegg i VG 01.05.2009
Av: Ragnhild Sollund

Filippinske au pairer setter seg ofte i gjeld og bidrar til korrupsjon for å jobbe for norske familier. Vi trenger en mer nyansert debatt om måten ordningen fungerer på og hvordan situasjonen kan bedres. Et pågående forskningsprosjekt finansiert av Norges forskningsråd dokumenterer både positive og negative sider ved ordningen og gir også grunnlag for diskusjon av alternativer.

La au pairene komme til Norge som arbeidsmigranter
Ved å åpne opp for at de som i dag kommer som au pairer kan komme til Norge som arbeidsmigranter, unngår man å oppmuntre til korrupsjon. Samtidig kan man dekke kvinnenes behov for å tjene penger til seg og sine på en legal måte, og norske familiers behov for hjelp i hjemmet. Filippinske myndigheter forbød au pair-emigrasjon på grunn av faren for utnytting. En au pair-lønn utgjør også mindre penger som kan sendes hjem til en sårbar filippinsk økonomi enn det for eksempel en sykepleier som kommer til Norge som spesialist, kan sende.
 
Mange setter seg i gjeld
I dag setter mange filippinske au pairer seg i gjeld, både for å betale en "coach/escort" for å komme gjennom emigrasjonen, for å betale flybillettene i de tilfeller der vertsfamilien ikke betaler denne, og for å betale useriøse formidlingsbyråer i utlandet. 

Ragnhild Sollund

Norske vertsfamiliers hovedbegrunnelse for å velge au pair-ordningen er behovet for hjelp til å hente og bringe barn, og hjelp til husarbeidet. Mange har krevende arbeid, og au pairer letter "tidsklemmen" og gir mer "kvalitetstid" ved at tid som ellers brukes til husarbeid frigjøres. Samtidig unngår par konflikter tilknyttet husarbeidet. Dermed medfører au pair-ordningen at konflikter som ellers kan oppstå i et likestilt samfunn hvor begge kjønn er forventet å ta like stor del i huslige plikter, unngås. Men dette  medfører ikke mer likestilling, bare at andre tar over tradisjonelle "kvinneplikter," og at filippinske kvinner stereotypiseres som billig tjenerskap. Dette bidrar til en ytterligere klassedeling av det norske samfunnet. Norske familier som aldri kunne tenkt seg å ha en "tjener", går gjennom en nøytraliseringsprosess der det etableres et (kunstig) skille mellom en tradisjonell hushjelp/barnepasser og en au pair. Jo vanligere ordningen er blant venner og kjente, desto mer akseptabel kan den bli for en selv. 
 
Det er problematisk at au pairer i Norge tjener langt mindre enn andre arbeidsmigranter og ikke minst enn majoritetsbefolkningen, selv om en legger verdien av kost og losji til beregningen.
 
Mange av de filippinske kvinnene selv har en profesjonell holdning til arbeidet de gjør for sine vertsfamilier, preget av tidligere erfaringer som "domestics" i andre land. Likevel reduseres verdien av arbeidet de gjør hos vertsfamiliene ved at det kun avstedkommer "lommepenger", ikke lønn, og ved at husholdspliktene ikke skal overstige 30 timer, defineres det ikke som arbeid. At husarbeid og barnepass ikke defineres som arbeid har i tillegg en lang kjønnet tradisjon.
 
Kvinnene selv ser likevel lommepengene som lønn. Betalingen overgår mange ganger lønnen på Filippinene, i Singapore og Hong Kong, og de ser ofte ikke forskjellen mellom det være au pair og det å jobbe som "domestic". Alle uttrykker at de ønsker å kunne jobbe og tjene mer, og kunne bli lenger.
 
Ved å tillate at de kommer som arbeidsmigranter, unngår en også regelbrudd, som at kvinnene arbeider mer enn 30 timer og lønnes ekstra for det, tar rengjøringsarbeid for andre familier og ikke bor hos vertsfamiliene men hos andre. En rimelig avlønning kan bidra til å heve arbeidets verdi, og dermed også arbeidsmigrantenes anseelse og rettigheter. 
 
Hvis alle au pair-ansettelser gikk gjennom norske, autoriserte byråer, kunne kontrollen med vertsfamiliene økes. Ved å ikke måtte bo hos vertsfamiliene, og ved at arbeidstillatelsen ikke knyttes én familie, blir kvinnene mindre sårbare
 
De fleste au pairer har høy utdannelse
En annen side ved den filippinske au pair-innvandringen til Norge er knyttet til brain drain og care drain. De fleste av mine informanter har høyere utdannelse, blant annet er det kvinner med lærerutdannelser og mastergrader i biologi og matematikk. Enkelte av disse kvinnene forlot jobber hvor de brukte utdannelsen sin på Filippinene fordi de tjente alt for lite til å forsørge seg selv og familien. Andre reiste fordi de ikke fikk arbeid overhodet. Flere har reist fra sine barn for å kunne forsørge dem. En må erkjenne at mange filippinere har andre familieforhold enn norske familier, at utvidete familier ofte bor sammen eller i nærheten av hverandre, og den omsorg som ligger i økonomisk forsørgelse og det å bedre familiens/slektningers levestandard og muligheter.  
 
Flere har reist fra egne barn for å ta vare på andres
Likevel er det problematisk at mødre forlater sine barn for å ta seg av andres på den andre siden av jordkloden. Disse kvinnene ville heller blitt på Filippinene, brukt utdannelsen sin der og tatt seg av barna sine selv, fremfor å overlate dem til slektninger. Dette er svært ofte ikke mulig. I valget mellom å reise til Singapore som "domestic" og au pair i Norge er det siste et langt bedre alternativ, både økonomisk, og i forhold til rettigheter.
 
De fleste har det bra i Norge
De fleste au pairer har det bra i Norge. Ved å tillate dem å komme som arbeidsmigranter vil de som har barn også få rettigheter i forhold til familiegjenforening, og de vil ha større rom for å få utdannelsen sin godkjent og kvalifisere seg for annet arbeid i Norge. Det å arbeide som hushjelp/barnepasser vil dermed i større grad kunne være en midlertidig tilpasning enn i dag, hvor mange reiser videre som au pair til Danmark, eller til Spania og andre land hvor de fortsetter å arbeide i private hushold. Ved å ikke stille krav til at de skal være spesialister for å få arbeidstillatelse, vil mange som i dag kommer som au pair, ha andre muligheter.
 
En arbeidskraft mange familier etterspør
Før en innfører et forbud mot au pair-innvandring må en også vurdere om det er riktig at en stopp i ordningen bare skal gjelde én gruppe. Også blant øst-europeiske kvinner er det arbeidsmigranter som kommer for å skape seg en bedre fremtid og som sender penger hjem. Selv om hjelp i hjemmet av mange kan sees som et kunstig behov, tilsier økningen i au pair-tilstrømningen at dette er arbeidskraft mange norske familier etterspør. Det er ikke i arbeidsmigrantenes interesse at de stenges ut fra Norge.

Les meir om Ragnhild Sollund og hennar forsking.