Fattigdomsbegrepet var lenge nærmest fraværende i norsk samfunnsdebatt. For eksempel hevdet tidligere statsminister Odvar Nordli i 1979 at de nordiske velferdsstatene hadde lykkes med å utrydde fattigdom. Temaet kom imidlertid for full kraft inn i den politiske debatten i 2001, da Arbeiderpartiets sosialminister Guri Ingebrigtsen sendte ut et rundskriv med retningslinjer for utmåling av sosialhjelp. Rundskrivet utløste en flom av kritikk, der regjeringen ble anklaget for å vise liten forståelse for de fattiges problemer. Etter valget fulgte Bondevik-regjeringen opp med en stortingsmelding om bekjempelse av fattigdom. Fire år senere var fattigdom igjen et tema i valgkampen, og deretter i regjeringsforhandlingene hvor den rødgrønne regjeringen gikk så langt som til å love å avskaffe fattigdom i Norge.
Få berørt av fattidommen
I utgangspunktet er det overraskende at fattigdom står sentralt i moderne valgkamper. Bare en liten del av befolkningen er personlig berørt av fattigdom, slik at løfter om økt prioritering av fattige neppe appellerer til egeninteressen til folk flest. Internasjonal forskning peker på at de fattige i mange land oppfattes som en kulturell distinkt underklasse, som resten av befolkningen ser på med mistillit. Hvorfor da denne oppmerksomheten om fattigdom i norsk politikk?
 |
Ny bok
I boken Når velferd blir politikk har vi studert partienes politikk, medienes dekning og velgernes holdninger på blant annet fattigdomsfeltet. Selv om vår studie i hovedsak knytter seg til valgkampen i 2005, kan vi trekke noen mer almenne konklusjoner.
Et sympatisk bilde av de fattige
For det første gir norske medier, sammenlignet med medier i en rekke andre land, et sympatisk bilde av fattige. Mediene bygger i det vesentlige opp under en oppfatning om at det offentlige har et ansvar for de fattiges situasjon. Vår studie viser at mediene (samt politikere som slapp til i dem) i liten grad framhevet de fattiges egen skyld og ansvar. Den offentlige mediedebatten nører ikke opp under negative holdninger til fattige. De portretteres med empati, og deres situasjon beskrives på måter som påkaller offentlig innsats.
Organisasjonene setter dagsorden
For det andre benyttet ulike organisasjoner valgkampen til å sette fattigdom på dagsordenen. I 2005 sendte for eksempel Kirkens Bymisjon innspill til partienes programprosesser, og holdt under selve valgkampen en rekke folkemøter der topp-politikere stilte opp. Slik innsats var rettet mot mediene og opinionen, men innebar også et forsøk på å få politikerne direkte i tale. De fattiges organisasjoner strever med å vinne kampen om politikernes oppmerksomhet. I valgkamptider er politikerne lydhøre, og organisasjonene benytter anledningen til å bedrive "voksenopplæring".
Partiene setter søkelyset på fattigdom
For det tredje kan partier selv ha interesse av å gjøre fattigdomsbekjempelse til en valgkampsak, selv om de innser at spørsmålet neppe er avgjørende for så mange velgere. I 2005 inkluderte tre av de sju stortingspartiene - SV, KrF og Venstre - saken i sine valgkampbudskap. Fattigdom var godt synlig på disse partienes nettsider: SVs valgkampportal var bygd opp som en storbygate. Trykket du på en tigger dukket det opp en tekst som fortalte at SVs mål var å utrydde fattigdommen i verdens rikeste land. På Venstres nettside kunne man i stedet trykke på Odd Einar Dørum, som reiste seg opp og fortalte at innsatsen måtte konsentreres mot dem som trengte det mest.
Velgerne ikke så opptatt av fattigdom
At fattigdom sto sentralt på partiers og mediers dagsorden ga likevel små utslag på velgernes dagorden. Et stort flertall av velgerne ga uttrykk for at fattigdom er et offentlig ansvar - selv om mange forente dette med å mene at fattige selv også har et ansvar for sin situasjon. Etter valget var det likevel bare to prosent som nevnte fattigdom som viktig for sin stemmegivning, mens sju prosent nevnte sosial utjevning.
Hvorfor dette fokuset?
Hvorfor ønsker så partier å legge vekt på fattigdom når velgere flest ikke anser politikkområdet som viktig? En forklaring er at partier må vektlegge kjernesaker for å holde grunnfjellet samlet og engasjere partiaktivister til valgkampinnsats. En annen grunn er at et fokus på fattigdom bidrar til å stille et parti i et godt lys mer allment, dersom det fra før nyter tillit i spørsmålet. Dette gjelder både for langsiktig ideologisk merkevarebygging av partiet og i den aktuelle valgkampen. Sjansen for at partiet blir vurdert positivt vil øke om det har tillit på området som diskuteres. For eksempel, da statsminister Bondevik i 2005-valgkampen innrømmet at regjeringen hadde gjort for lite for de fattige, kunne dette bidra til å svekke regjeringens omdømme blant velgerne. Derfor vil opposisjonspartiene i 2009 utvilsomt minne den rødgrønne regjeringen om at den ikke har innfridd løftet om å avskaffe fattigdom.
Uten velgerappell
Valg i Norge omtales ofte som velferdsvalg, der saker som eldreomsorg og helse dominerer. I likhet med disse sakene har fattigdom et følelsesmessig aspekt som lett kan synliggjøres i mediene, men i motsetning til helse og eldreomsorg er få personlig berørt av fattigdomspolitikken. Dette forklarer langt på vei velgernes manglende interesse for saken, til tross for mediers, organisasjoners og partiers innsats. I tillegg er det liten reell uenighet mellom partiene i den praktiske politikken. Riktignok finnes ideologiske forskjeller, der høyresiden tradisjonelt legger sterkere vekt på å prioritere dem som trenger det mest. Men når det kommer til stykket er de tradisjonelle hovedmotstanderne Arbeiderpartiet og Høyre likevel enige i mangt - blant annet arbeidslinjen. Satsing på de fattige er dessuten ideologisk tvetydig. Det kan både sees som uttrykk for en sterkere utjevningspolitikk der de fattige får mer, og som nedbygging av den universelle velferdsstaten. Når både personlige erfaringer og klare ideologiske markeringer mangler blir fattigdom lett en valgkampsak uten velgerappell.
Ann-Helén Bay, Rune Karlsen, Axel West Pedersen, Jo Saglie
Kronikk: Dagsavisen, 20. januar
www.dagsavisen.no
RSS
Tips en venn