På hvilken måte påvirkes barns oppvekst av at familien har dårlig råd, og hvordan kan samfunnet bidra til å hjelpe disse familiene? Erfaringene fra en intervjuundersøkelse blant lavinntektsfamilier viser at flertallet ønsket seg generelle ordninger framfor målretta tiltak fra det offentlige.
Denne aktuelle rapporten er et delprosjekt knyttet til Prosjekt "Barns levekår - betydningen av familiens inntekt for barns hverdag" - et samarbeidsprosjekt mellom NOVA og Norske Kvinners Sanitetsforening som ble startet i 2000 og skal vare fram til 2012. I en tidligere kvantitativ undersøkelse fra prosjektet kom det fram at foreldrene rapporterte om en vanskeligere økonomisk situasjon enn det barna gjorde (jf. NOVA rapport 11/04). Det er dette som er utgangspunktet for denne nye kvalitative studien, der alle foreldre har svart på spørsmål om hvilke konsekvenser økonomien har for barna i familien, og hvordan foreldrene handler i forhold til dette.
Foreldrene har som mål at barna skal ha en normal barndom
Den moderne barndommen består av å ha tilgang til både aktiviteter og forbruksgjenstander. Stadig større deler av dagen er organisert med kostnader til medlemskontingenter, transport, utstyr og turer. Men også den uorganiserte fritiden har kostnader. Trender i leker, nye elektroniske spill, moteriktige klær, svømmehall og kino er eksempler på ting som barn flest har tilgang til, og som er viktig å følge med på dersom en ikke skal risikere å bli satt utenfor i barneflokken. For å få til dette tar foreldrene i bruk en rekke strategier for å skjerme barna sine. De legger vekt på likhet mellom egne barn og barn flest. Foreldrene gjør praktiske disposisjoner i egen økonomi for å frigjøre penger og ressurser til beste for barna, og der dette kommer til kort, søker de tilgang fra andre kilder.
Foreldrene avstår fra vesentlige ting i sitt voksenliv
Svak økonomi gir klare begrensninger for hva foreldrene kan bekoste av barnas ønsker, og de gjør derfor klare prioriteringer av barnas behov, i tillegg til at arv av klær og utstyr, utsalg og bruktkjøp er systematisk tatt i bruk for å skaffe barna det de trenger. Der foreldrene møter grenser innen egen økonomi, må mange hente inn ressurser utenfra. De fleste familiene har et nettverk som stiller opp, både med penger og ting. Dette gjelder særlig besteforeldre for de norske familiene, mens det blant minoritetene synes å være foreldrenes søsken og venner som bidrar mest. Ikke alle har den muligheten, og noen familier kommer i en vanskelig situasjon ved at de opplever seg tvunget til å benytte seg av avbetaling og kredittordninger. Ofte gjelder dette ekstraordinære utgifter knyttet til skoleaktiviteter, og over tid fører dette til generering av gjeld og ytterligere vansker. De familiene som har svakest økonomi, søker også økonomisk støtte fra sosialtjeneste og barnevern, med usikkert utbytte. Noen barn deltar dessuten i gratis tiltak og aktiviteter som er organisert av det offentlige hjelpeapparatet.
Etniske forskjeller
Materialet antyder en etnisk forskjell. Kombinasjonen av å være i den økonomisk svakeste gruppa, slik mange av familiene med innvandrerbakgrunn er, og en materiell orientering gjør skjermingsoppgaven vanskelig for foreldrene. De kommer hele tiden til kort, og flere av intervjuene er preget av betydelig motløshet.
Ønsker universelle ordninger
Fattigdom dreier seg først og fremst om å ha for lite penger, og derfor må barnefamilier sikres en inntekt som det går an å leve av, enten det er lønnsinntekt eller trygder og offentlige overføringer. Flere foreldre var opptatt av fordelen ved de universelle ordningene, fordi de ikke virket stigmatiserende samtidig som de ga det lille overskuddet som var nødvendig for å sikre barnas behov. De var dessuten opptatt av kostnader til fritidsaktiviteter, samtidig som flere benyttet kulturlivet som aktivitetsarena. Dette viser behovet for at kultur- og organisasjonsliv må ta ansvar for å nå fram til utsatte grupper, og disse sektorene må sikres økonomi til å ivareta en funksjon som forebyggende og inkluderende arena for alle barn og unge.
Mer om prosjektet
Prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Norske Kvinners Sanitetsforening og NOVA - en longitudinell studie bestående av både kvantitative og kvalitative data. Den foreliggende rapporten baserer seg på kvalitative data - der det vinteren 2004 ble det gjort intervjuer med barn og foreldre i 26 familier. Barna var i alderen 11-13 år. Det var seksten etnisk norske familier og ti familier med innvandrerbakgrunn. Familiene var bosatt i seks fylker i Sør-Norge. Utvalget var trukket fra det opprinnelige kvantitative utvalget av familier som hadde en inntekt på under 60 prosent av medianinntekten (EUs offisielle fattigdomsgrense). I tillegg hadde de oppgitt at de hadde vansker med å få pengene til å strekke til. Barn og foreldre ble intervjuet hver for seg, og intervjuene foregikk hjemme hos familiene.
For mer informasjon om funnene i den aktuelle rapporten, kontakt Anne Brita Thorød.
Les mer om prosjektet Barns levekår - betydningen av familiens inntekt for barns hverdag.
NOVA rapport 2/06
En normal barndom?
Foreldrestrategier for å skjerme barn fra konsekvenser av å leve med lav inntekt
Anne Brita Thorød
RSS
